Den kinesiske boblen

Problemer i Kina har vært visst om i en stund og Norges Bank kommenterte dette nylig med deres syn hvor de forventer lavere vekst slik mange i finansmarkedene allerede har gjort lenge.

Fra pengepolitisk rapport 12.juni 2012, kan vi lese:
"I de fremvoksende økonomiene i Asia var det relativt god vekst i industriproduksjon og eksport tidlig på året. Noe av veksten skyldes trolig et midlertidig løft fra gjenopprettelse av produksjonskjedene som ble satt ut av funksjon av oversvømmelsene i Thailand i fjor høst. Økonomiske indikatorer peker mot en noe svakere underliggende vekst i industriproduksjon og internasjonal varehandel enn vi har sett så langt i år. I Kina har myndighetene satt i verk tiltak for å støtte opp under økonomien, etter svak utvikling i boliginvesteringer og eksport inn i andre kvartal.
Sentralbanken[Kina] har redusert bankenes innskudds- og utlånsrenter for første gang siden 2008, og investeringene i infrastruktur øker. Myndighetenes tiltak reflekterer økt usikkerhet om både vekstutsiktene innenlands og utfallet av statsgjeldskrisen i Europa. Også i India har veksten vært svakere enn ventet. Banker i fremvoksende økonomier har meldt at likviditetstiltakene fra ESB bidrog til å lette deres internasjonale finansieringssituasjon og at det virket positivt på utlånsvilkårene, se figur 2.4. De siste måneders uro i Europa har imidlertid ført til økt varsomhet blant aktørene i internasjonale finansmarkeder, og trolig virket negativt på kredittilgangen også utenfor Europa. Vi anslår veksten i Kina i år til 7½ prosent, ½
prosentenhet lavere enn i Pengepolitisk rapport 1/12."

Kina har store systematiske problemer som de massive investeringene i langvarig kapitalvarer rettet mot produksjonen av infrastruktur, boliger ol. via de statlige selskaper. Dette i enda større grad etter finanskrisen, for å "stimulere økonomien":


Store deler av denne høye BNP-veksttallene som har kommet fra Kina, har blitt drevet av investeringer i varig kapital. Disse har i større grad spesielt siden 2002 blitt finansiert av banklån gitt til statlige og ikke-statlige eiendomsutviklere ol.


Som man kan se var det enorme investeringer i infrastruktur-utvikling og det har spesielt foregått i 2006-2007, og deretter som en del av "stimuleringen" i 2009.

Likedan viser også de fleste indikatorer mot raske krampetrekninger av aktivitet:

Ikke siden finanskrisen i 1997(Asia-krisen) , har kinesisk varesalg(detaljhandel), tapt så mye som i 2009 og som hittil i 2012.

Nå, problemet er ikke investeringer i infrastruktur og boliger i seg selv, men at dette har blitt finansiert via enorme økninger i pengemengden, bankkreditt og innskytelse av utenlandsk penger. Husk, USA har økt pengemengden enormt og dermed tilgjengeligheten av kreditt i dollaren i verdensmarkedet og spesielt med Kinas tidligere faste valutakurs ovenfor $ så vil det materialisere seg i høy pengemengdevekst, kredittvekst og prisinflasjon.



Det er nettopp prisinflasjon kineserne prøvde å dempe ved å stramme inn veksten i penger, via å heve reservekrav(1,2,3,4 rundt 11 ganger siden 2010)  og ved å heve renter. Men den reverserte kurs etter at økonomien begynte å trekke seg sammen(1,2,3).


Det vil kreve en enorm ekspansjon av penger og kreditt for å motbalansere det trykket som vil vises i finansmarkedene når disse imbalansene viser seg i enorme tap for kinesiske selskap spesielt i den sektoren, samtidig som at Europa og andre land ikke kan kjøpe likemye av det Kina har tjent mye på å produsere hittil.

Dette kan slå ut veldig sterkt i råvarepriser og da spesielt viktig for Norge, i oljeprisen og det har allerede vært mildt fallende oljepriser. Mens økonomene i Norges Bank, som er oppfostret på Keynes og nyklassisk fantasi vil ikke kunne gjenkjenne dette ettersom de bare ser på overfladiske karakterer(som de aggregatene jeg poster her) og ting som prisindeks, bnp osv. De forstår ikke de strukturelle problemene som en ekspansjon av penger og kreditt lager.

Dette er ikke en prognose for at Kina vil kollapse totalt, de har fortsatt mye positivt ved sin økonomi men deres modell for eiendomsutvikling og infrastruktur er vanskjøtsel. De som vil si at Kina har såpass kontroll over økonomien at de kan ved tvang allokere ressurser hvor de vil, må huske på at de har fri prissetting på aksjer, eiendom og mange andre investeringer/varer. Disse kan falle så lavt det kreves for at kineserne eller utlendinger vil kjøpe dem. Det at både den gjengse sjeføkonom i Norge, akademikere og statsansatte keynesianere tror det går supert bør være en advarselsplakat i seg selv. De fleste jeg har snakket med som jobber innen finans, mener de har en "soft landing" i vente.

Det er nok her relevant å minnes at i den tredje utgaven av pengepolitisk rapport 2007 hadde de dette å si om den amerikanske boligboblen:
"På bakgrunn av uroen i finansmarkedene og den svake utviklingen i det amerikanske boligmarkedet har vi justert ned anslagene for BNP-veksten i USA med ¼ prosentenhet for 2007 og med 1 prosentenhet for 2008. Også veksten i Vest-Europa anslås lavere i 2008, mens anslagene for fremvoksende økonomier i Asia er oppjustert. Samlet er anslaget for veksten blant våre handelspartnere for 2008 2½ prosent, se tabell 2.2(Der fremskriver de BNP-vekst med 2 % i 2007, 1,25 % i 2008 og 2,75 % i 2009-10. Dette er en nedjustering på ¼ prosentenhet fra forrige rapport."

Japan nærmer seg stupet

Japan er et land som ofte legges frem som et eksempel på at kvantitative lettelelser "fungerer" eller at pga. "faren" av deflasjon må emuleres. Den framleggelsen forvrir hva som faktisk er hendelsesforløp.

Hendelsesforløpet var at Japan hadde bygd opp en enorm kredittboble på 80-tallet som sprakk og i etterkant av at den sprakk forsøkte de japanesiske myndighetene å redde aktørene enten de var firmaer, banker eller andre igjennom å overføre privat gjeld til statlig gjeld og ved å trykke penger. Helt siden da har den japanesiske  økonomien var en "zombie"-økonomi med banker og en hel masse bedrifter som ikke burde være operasjon, som ikke produserer noe aktivt men bare lever av de forvridde økonomiske forutsetningene som innebæres ved null rente politikk.



Denne null-rente politikken har innebært en frysning av Japan sine produktive evner, en enorm voksende statsgjeld som har spist all den sparingen de japanesiske innbyggerne har gjort.

Nå for å holde dette igang, har de japanesiske myndighetene senket rentene og ekspropriert de som sparer. Samtidig er dette grunnen til at statsgjelden er utgjort i mye større grad av "intern" gjeld enn ekstern gjeld.

Det har "fungert" for de japanesiske myndighetene hittil, men på bekostning av økonomien og framtiden til Japan ettersom det bare har gjort gjeldspyramiden enda mer ubalansert og enda mer kortsiktig. Dette reflekteres i hvor raskt  de utestående gjeldsbrevene på de japanesiske myndighetene må betales for, og siden Japan allerede er i underskudd må de påta seg ytterligere gjeld.

Japaneserne sin vilje til å kjøpe utrolige mengder av statsgjeld, vil nok avsløre seg å møte veggen etterhvert. Ettersom Japan har det samme statlige pensjonsystemet og sosial-demokratiske omfordeling av ressurser imellom generasjoner har bygd opp en enorm eldrebølge. Ettersom de yngre har vokst i inflasjonære tider, er deres sparingsvilje så klart lavere og med enda høyere gjeldsnivå, og høyere skatter er det enda mindre igjen for dem å spare. Dette reflekteres i den fallende sparingsraten for landet, som nylig har nådd minus.

Dette resultert i årets verste budsjettunderskudd og den største andelen finansiering kommer fra utgivelsen statsgjeld. Budsjettet var for første enormt, 38 % av BNP. For andre vil 49-56 % av budsjettet vil finansieres ved nye utlån. Dette gjør Japan meget sårbar ovenfor renteøkninger på statsgjelden deres, det har faktisk blitt estimert at om statsgjelden øker med 1 prosentpoeng så ville Japan vært konkurs.

Tom. finansministeren av Japan innrømmer at problemene er enorme og implisitt "uløselige":
"Japan's budget-making processes and its reliance on public debt have reached their limits," Finance Minister Jun Azumi told a news conference on December 24, the winning understatement of the year. And what solutions did he propose? Well, pass the consumption tax “and somehow reverse the falling birthrates.“
- 26 dec 2011

En ekstra skatt for å lappe sammen en slik situasjon, og "somehow reverse falling birthrates" ? Wow, det er betryggende.

“Japanese Ministry of Finance official admits "Japan is fiscally worse than Greece“”
 – 13. mars 2012 Bloomberg

Som om dette ikke var nok, så er Japan den nest største eieren av amerikanske $ og av amerikansk statsgjeld. Hva vil så skje dersom det japanesiske statsgjeld markedet krever høyere renter ?
Hvis Japan går konkurs, må de benytte seg av alle disse eiendelene. For $ involverer det å bruke dem, og med amerikansk statsgjeld involverer det å selge dem. Hva er konsekvensene av det ? Det vil ikke hjelpe USA med sine egne statsgjeld-problem og kan utløse høyere pris-inflasjon raskere enn mange tror.

Så når Fitch annonserte at de nedgraderer Japan, og dermed dirigerer de hjerne-døde stats-regulerte fondene til å først nå anse Japan som giftig. Så kan Japan være den "sorte-svanen" som drar ned korthuset og ikke Hellas.

Hvis noen vil tjene på det her, er det kanskje verdt å shorte JPY eller å kjøpe japanesiske statsgjeld. CDS-en har såvidt reagert og går dette verre, som det må se ut til, så vil den gå langt høyere.

Japan CDS - 1 års graf

Renter på 10 års statsgjeld - Fra 1988 til 2012

Renter på 10 års statsgjeld - Fra Jan 12 til May 12

Våre gale ledere

Idag så jeg tilfeldigvis en artikkel skrevet av eller annen AP-leder. For det meste synes jeg det er retorikk og politikken ville nok ikke vært særlig annerledes under noen annet stort parti, selvom det er premisset til artikkelen.

Det er likevel så mye galt, så mye uviten, og økonomisk ignoranse i denne artikkelen at det må kommenteres.

Her er artikkelen(bilde er en lenke):


Første sitatet starter slik:
" Da jeg var 17 år, brakk jeg en ryggvirvel. Legen sa jeg måtte regne med å bli sittende i rullestol resten av livet. "

Deretter følger den første falske problemstillingen opp:
" Min neste tanke var livsforsikring. Jeg måtte skaffe meg det. I hvert fall om jeg ikke ville bli frisk igjen."

Nå, Norge har hatt et sosialisert helsevesen i ganske lang tid. Hvorfor i huleste tenker en 17-åring på at de trenger forsikring ?

Forfatteren fortsetter så på denne tråden:
" Jeg kontaktet et forsikringsselskap, men beskjeden var klar. Med mitt sykdomsbildet ble det umulig å få tegnet noen forsikring. "

Dette fremstilles som et problem, men det er som å ringe pizzabudet for å få lyspærer.

Forsikringsselskapet skal forsikre deg imot uforutsette, framtidige uhell. Du kan ikke ringe dem og be dem om forsikring etter uhellet har inntruffet. Det er som å ringe forsikringsselskapet for brannforsikring etter huset ditt har brent ned. SÅ KLART KAN DU IKKE FÅ DET DA.

Da må du ringe til legen for å få hjelp med medisinske problemet.

Så kommer punchlinjen:
" Så takk gud for fellesskapet. "

Men det var jo nettopp under dette felleskapet(kodeord for velferdsstaten) at leger var så dyre at forfatteren måtte ringe etter forsikring. Hva slags triks er det forfatteren forsøker å få forbi oss ? Er dette alt de får for PR millionene ?
Det er de norske myndighetene som styrer legevesenet, som bare har 1 skole for å utdanne leger og med enorme begrensninger slik at flere hundre norske studenter må rømme til Polen og Øst-Europa for en like god utdanning som leger og kompetente mennesker forsvinner fra samfunnet. Frivillig felleskap og tvungen felleskap er ikke like.

Samtidig sier hun sier takk gud imens nærmest 2000 stykker dør årlig under det sosialistiske helsevesenet bare pga. feil alene!

De mest bisarre uttalelsene kommer så litt etter:
" Det er lett å ta jobben du har for gitt, den månedlige lønna, den fribilletten vi har for å ha barna våre i skolen eller hos legen. Ute i verden er det utrygt. Altfor mange unge går ledige i Europa."

Ja, i Europa går folk arbeidsledige fordi nettopp har den samme velferdsstaten med høye skatter,reguleringer og sentralbank fiat-penger som skaper gjentakende bobler. Altfor mange går arbeidsledige og de sørlige myndighetene må slutte ødelegge for entreprenører som ønsker å opprette arbeidsplasser. Istede har de gått den andre veien og forsøkt å stimulere seg ut av krisen slik alle de store norske partiene foreslo i finanskrisen, og det har bare ført dem ut i større problemer.

"Liv går tapt i Syria. Det kriges fortsatt i Afghanistan. "

Dette er helt utrolig! Ja, det kriges av denne regjeringen! Denne velferdsstaten og andre stater starter kriger i andre land, også forsøker hun utnytte dette som et skremsel argument for å gi dem mer makt ?

" For den økonomiske krisen i Europa er alvorlig, og kan også ramme landet vårt. "

Den vil ramme landet nettopp pga. politikken som dette partiet og forsåvidt nesten alle andre partier,har og ønsker å føre! Se mitt boligboble dokumentet for dette med en finanskrise i Norge.

" Vår viktigste livsforsikring, er det velferdssamfunnet vi lever i, der vi tar vare på hverandre. Sammen. Også de dagene vi trenger det mest, uansett hvor syk vi er eller hvor stor inntekt vi har. "

Den viktigste livsforsikringen en person kan ta er forsiktighet og framtidstenkning. Nemlig å forsikre seg før man skader seg og å spare før det inntreffer problemer. Med dagens økonomiske politikken som bare oppfordrer til gjeldsopptak, konsum og beskatter produktivt arbeid så hardt er det umulig.

Den neste viktigste livsforsikringen er familien og nærsamfunnet, og forfatteren antyder til det stadig vekk og prøver nesten late som "velferdsstaten" er en familie. Men det er ikke det. Familien er bygd på hierarkisk sammenkomst av forskjellige mennesker på frivillige basis, og på at det er rasjonelt for mennesker å samarbeide med hverandre. Velferdsstaten er basert på en ekspropriasjon av de produktive menneskene, som produserer godene som velferdsstaten så kan konsumere på en politisk måte.
Velferdsstaten kan ikke magisk få inn i eksistens mer enn det medlemmene av samfunnet kan produsere, og den må fortsatt ta stilling til at mennesker operer i en verden av begrensede ressurser og disse ressursene må allokeres til de forskjellige tingene mennesker trenger. Ved å straffe produktive mennesker reduserer den da simpelthen viljen til å produsere godene og dermed samfunnsoppbygningen vi er avhengige for alle varer/tjenester vi trenger.
Helsetjenester tilbudt igjennom velferdsstaten kan da ikke være uendelig, eller tilgjengelige for alle og må da rasjoneres på en eller annen måte. Når prismekanismen og markedskrefter er satt ut av spill må goder rasjoneres med dårligere tilbud, byråkrati og venting. Med prismekanismen vil et ytterligere press på et gode, skape profittmuligheter for å forbedre, forenkle og innoverere i fremstillingen av varen/tjenesten. Det er derfor den naturlige tendensen i en markedsøkonomi er fallende priser.

Begge disse tingene; individuell framsynthet og langsiktig tenkning samt familien og mellommenneskelige relasjoner svekkes ytterligere når staten tar over disse oppgavene og gjør disse egenskapene overflødig, eller en kostnad uten belønning.
Er du framsynt og langsikt tenkende under en velferdsstaten, må du betale igjennom skattesystemet for at alle andre ikke er det.
Ønsker du å sette din forsikring i dine medmennesker, så er ressursene dere overført til de som ikke forsøker å innrette seg slik og oppnå samarbeidsvilligheten av andre mennesker. Egoisme og ensomhet belønnes så og familieliv straffes.


Den konstante inflasjonen er ingen "trygg økonomisk styring" men heller oppskriften på en katastrofe. Det kan til og med sees i propaganda filmene regjeringen har produsert selv:



Merket du hva som var galt med løsningen ? Liknet det ikke vel mye på årsaken til problemet ?

Det er hva "trygg økonomisk styring" betyr...gjeldsboble ? Da må vi bare ta på MER GJELD.

PS: Har ingen sympati for noen partier eller tro på deres ærlighet eller forståelse av problemet. Jeg vet dog at denne artikkelen var full av tull, selvom den sikkert vil appellere til tusenvis av økonomiske ignoramuser.