Den kinesiske boblen

Problemer i Kina har vært visst om i en stund og Norges Bank kommenterte dette nylig med deres syn hvor de forventer lavere vekst slik mange i finansmarkedene allerede har gjort lenge.

Fra pengepolitisk rapport 12.juni 2012, kan vi lese:
"I de fremvoksende økonomiene i Asia var det relativt god vekst i industriproduksjon og eksport tidlig på året. Noe av veksten skyldes trolig et midlertidig løft fra gjenopprettelse av produksjonskjedene som ble satt ut av funksjon av oversvømmelsene i Thailand i fjor høst. Økonomiske indikatorer peker mot en noe svakere underliggende vekst i industriproduksjon og internasjonal varehandel enn vi har sett så langt i år. I Kina har myndighetene satt i verk tiltak for å støtte opp under økonomien, etter svak utvikling i boliginvesteringer og eksport inn i andre kvartal.
Sentralbanken[Kina] har redusert bankenes innskudds- og utlånsrenter for første gang siden 2008, og investeringene i infrastruktur øker. Myndighetenes tiltak reflekterer økt usikkerhet om både vekstutsiktene innenlands og utfallet av statsgjeldskrisen i Europa. Også i India har veksten vært svakere enn ventet. Banker i fremvoksende økonomier har meldt at likviditetstiltakene fra ESB bidrog til å lette deres internasjonale finansieringssituasjon og at det virket positivt på utlånsvilkårene, se figur 2.4. De siste måneders uro i Europa har imidlertid ført til økt varsomhet blant aktørene i internasjonale finansmarkeder, og trolig virket negativt på kredittilgangen også utenfor Europa. Vi anslår veksten i Kina i år til 7½ prosent, ½
prosentenhet lavere enn i Pengepolitisk rapport 1/12."

Kina har store systematiske problemer som de massive investeringene i langvarig kapitalvarer rettet mot produksjonen av infrastruktur, boliger ol. via de statlige selskaper. Dette i enda større grad etter finanskrisen, for å "stimulere økonomien":


Store deler av denne høye BNP-veksttallene som har kommet fra Kina, har blitt drevet av investeringer i varig kapital. Disse har i større grad spesielt siden 2002 blitt finansiert av banklån gitt til statlige og ikke-statlige eiendomsutviklere ol.


Som man kan se var det enorme investeringer i infrastruktur-utvikling og det har spesielt foregått i 2006-2007, og deretter som en del av "stimuleringen" i 2009.

Likedan viser også de fleste indikatorer mot raske krampetrekninger av aktivitet:

Ikke siden finanskrisen i 1997(Asia-krisen) , har kinesisk varesalg(detaljhandel), tapt så mye som i 2009 og som hittil i 2012.

Nå, problemet er ikke investeringer i infrastruktur og boliger i seg selv, men at dette har blitt finansiert via enorme økninger i pengemengden, bankkreditt og innskytelse av utenlandsk penger. Husk, USA har økt pengemengden enormt og dermed tilgjengeligheten av kreditt i dollaren i verdensmarkedet og spesielt med Kinas tidligere faste valutakurs ovenfor $ så vil det materialisere seg i høy pengemengdevekst, kredittvekst og prisinflasjon.



Det er nettopp prisinflasjon kineserne prøvde å dempe ved å stramme inn veksten i penger, via å heve reservekrav(1,2,3,4 rundt 11 ganger siden 2010)  og ved å heve renter. Men den reverserte kurs etter at økonomien begynte å trekke seg sammen(1,2,3).


Det vil kreve en enorm ekspansjon av penger og kreditt for å motbalansere det trykket som vil vises i finansmarkedene når disse imbalansene viser seg i enorme tap for kinesiske selskap spesielt i den sektoren, samtidig som at Europa og andre land ikke kan kjøpe likemye av det Kina har tjent mye på å produsere hittil.

Dette kan slå ut veldig sterkt i råvarepriser og da spesielt viktig for Norge, i oljeprisen og det har allerede vært mildt fallende oljepriser. Mens økonomene i Norges Bank, som er oppfostret på Keynes og nyklassisk fantasi vil ikke kunne gjenkjenne dette ettersom de bare ser på overfladiske karakterer(som de aggregatene jeg poster her) og ting som prisindeks, bnp osv. De forstår ikke de strukturelle problemene som en ekspansjon av penger og kreditt lager.

Dette er ikke en prognose for at Kina vil kollapse totalt, de har fortsatt mye positivt ved sin økonomi men deres modell for eiendomsutvikling og infrastruktur er vanskjøtsel. De som vil si at Kina har såpass kontroll over økonomien at de kan ved tvang allokere ressurser hvor de vil, må huske på at de har fri prissetting på aksjer, eiendom og mange andre investeringer/varer. Disse kan falle så lavt det kreves for at kineserne eller utlendinger vil kjøpe dem. Det at både den gjengse sjeføkonom i Norge, akademikere og statsansatte keynesianere tror det går supert bør være en advarselsplakat i seg selv. De fleste jeg har snakket med som jobber innen finans, mener de har en "soft landing" i vente.

Det er nok her relevant å minnes at i den tredje utgaven av pengepolitisk rapport 2007 hadde de dette å si om den amerikanske boligboblen:
"På bakgrunn av uroen i finansmarkedene og den svake utviklingen i det amerikanske boligmarkedet har vi justert ned anslagene for BNP-veksten i USA med ¼ prosentenhet for 2007 og med 1 prosentenhet for 2008. Også veksten i Vest-Europa anslås lavere i 2008, mens anslagene for fremvoksende økonomier i Asia er oppjustert. Samlet er anslaget for veksten blant våre handelspartnere for 2008 2½ prosent, se tabell 2.2(Der fremskriver de BNP-vekst med 2 % i 2007, 1,25 % i 2008 og 2,75 % i 2009-10. Dette er en nedjustering på ¼ prosentenhet fra forrige rapport."